Er fortsatt farsløs, arbeidsledig og nylig singel, men likevel. Livet ser lyst ut akkurat nå Lenge siden jeg har hatt den følelsen

Nå har jeg fått så mange avslag på jobb. Siste nå fikk jeg som grunn at jeg var for sjenert og for dårlig på å selge meg selv inn.

Jeg skjønner ikke hva som er galt med folk!

Men det var jo faktisk veldig koselig, det gikk bra, jeg snakka så godt jeg kunne og ho ble ikke forferdet virka det som. Veldig veldig koselig var det. Jeg må huske på det.

!!!!

Men det er også det verste som finnes – i visse sosiale situasjoner – de fleste situasjoner.

Nå skal jeg på kafe, og gruer meg noe sykt. Blir jo kanskje koselig når jeg er der, men nå har jeg grua meg hele dagen med en angstfølelse i hele kroppen. Blir deilig å bli ferdig med hele kafebesøket og bli ferdig med det. Hva er jeg redd for? Hmm. At personen jeg skal treffe tenker at jeg har jo faen meg ikke forandra meg en dritt siden skoletida, at jeg er et tragisk menneske og at jeg aldri blir bedre. At ho småler inni seg/eller synes synd på meg (verst) fordi jeg er så nevrotisk og nervøs.

Jeg tenker for mye! Herregud!

Jeg er en blid koselig morsom interessant person med mye bra å komme med!
Jeg tror jeg vet jeg er dette, men i situasjonene klarer jeg ikke tenke det, og tenker bare at jeg er en taper.
Jeg er en blid koselig morsom interessant person med mye bra å komme med!
*repetere inni hodet så mange ganger at jeg kanskje tror på det etterhvert*

Føler det er et krav om å ville gå ut å ha det “moro” på byen og kafe og kino og dritt og besøk hele tiden, henge i parker og på øyer og gå på fester og drikke og skravle og le. Jeg har mest lyst til å være hjemme og sove og grave meg nedi senga.

(Har vært på jobb+kafe idag da, bare så det er sagt – så jeg sperrer meg ikke inne konstant, selv om det kan virke sånn, og selv om det er det jeg har mest lyst til).

Også er det jo ikke no moro å være med meg, eller? Er jo bare problemer og dritt med meg uansett. Har ikke noe å gi. Men har tydeligvis det, selv om jeg ikke føler det selv.. Orker ikke interessere meg for andre mennesker heller. men jeg gjør det likevel da. Faen så falsk? Er ikke alltid falsk med vennene mine såklart, men jeg er nok det litt for ofte.

Også er det evinnelig mas fra foreldra.. er jeg som er forelder for de, og ikke omvendt. Alt er så slitsomt:(

Jeg har mye å si, og mye å gjøre, og skulle også ha svart på noen kommentarer her, og det kommer snart, selv om jeg regner med at dere ikke sitrer i spenning på å få svar uansett.. Åååååå Jeg er gal. Jeg forsvarer meg hele tiden sånn som nå:  jeg bare føler det er ting jeg må i mitt forsvar hehe..

Er som sagt ikke meninga å fremstå som en bortskjemt dritt her altså. kan skjønne om det virker sånn, men jeg setter pris på at folk vil finne på ting:)

Jeg er bare så sliten av alt..

så er det så frustrerende å være såpass gammel, og ha de samme problemene som man hadde da man var seks år. virker så meningsløst. greit, jeg klarte ikke si hei til folk på barneskolen en gang, så litt bedre er det sånn sett, men det var jævlig til museskritt man skal ta da? kanskje jeg er “bra” når jeg er 80 år, og da er det jo bare å skeie ut på gamlehjemmet og leve livet, og tenker på alt man gikk glipp av til man faller død om og det var det.

lenge siden jeg har vært på terapien nå – mye pga. eksamensstress. lurer jo litt på åssen det går med de andre, men savner det ikke akkurat. er som å ha muntlig eksamen hver gang jeg er der, så det er noe jeg kan klare meg uten.

føler jeg er så mange forskjellige personer at jeg ikke klarer å skille mellom de lengre.

men på en måte ikke heller.

og det navnet her – kameleona? herregud. jeg er jo egentlig ikke det. jeg er jo ikke særlig tilpasningdyktig, og er ingen flink skuespiller. men iblant kan jeg ta til meg andres fakter og være litt som de. kanskje jeg ikke har noen ekte personlighet, kanskje jeg bare etterligner alle jeg kjenner og egentlig er jeg ingen?

ikke er jeg flink til å prate for meg, er ikke morsom og jeg kan heller ikke skrive om følelsene mine uten at det blir noe rabbel som dette, uoversiktlig og ingen som leser det heller. ingen som bryr seg. alle er så egoistiske merker jeg. når man sier en ting- så tror alle at man snakker om dem? f.eks jeg er så stygg idag. så er svaret. ååå synes du jeg er så stygg idag? har ikke tall på hvor mange ganger jeg opplever det. jeg er sikkert sånn selv også. det er så irriterende. irriterer meg over menneskers egoisme og forfengelighet og min egen.

jeg er heller ikke noe koselig, jeg er bare falsk. hvis jeg prøver å si noe hyggelig, oppleves det bare som sarkastisk fordi jeg ofte er ironisk og de tror jeg tuller. klarer ikke være seriøs eller bli tatt på alvor.

en siste ting, jeg føler at det jeg sier ikke er verdt en dritt. mine meninger teller ikke og det er ingen som bryr seg om de, ingen er interessert i det, og uansett er alt som kommer ut av hue og tankene og munnen min dritt. hvorfor skal noen gidde å høre på meg? det er ikke verdt å bruke tida på å høre på hva ho sier, tenker jeg at de andre tenker om meg. spesielt i terapisammenheng tenker jeg slik, fordi det er noe lettere å snakke med venner osv. men ikke alltid der heller, hender jeg kan føle meg slik ellers også.

må avslutte dette vrøvlet med et fantastisk dikt! om ikke annet så kanskje noen som ikke har lest dette diktet kan kjenner seg igjen. mitt bidrag til verden. poste et dikt som alle har lest på ungdomsskolen. for en bragd. yey. (ok jeg merker jeg er veldig selvutslettende i dette innlegget, men jeg føler det slik nå). aaarrrrg problemet mitt er at jeg tenker for mye, og jeg tenker for mye på leserne – og jeg har ingen lesere- så hvorfor bry seg?? guuud, til nervevrak. paranoia. jeg er altfor selvbevisst!!

JEG SER
Av Sigbjørn Obstfelder. Fra Digte 1893.

Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråpe!

Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
eg ser på de lutende hester.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig…

og: jeg mååå: sorry for mangel på store bokstaver. Skal skjerpe meg til de neste innlegga. Hater det selv når folk ikke gidder å bruke store bokstaver

ferie fra terapien. det er helt greit egentlig.

forrige time har jeg ikke skrivd noe om. de spurte meg så da klarte jeg svare litt. jeg snakka litt om faren min. så gråt jeg. så var det slutt.
var på tur i helgja. er så lei av hele tiden å ha angst, enten det er med gode venner eller ukjente folk så er den der..lusker rundt.
fikk en idiotkommentar fra ei veldig god venninne- men ho tenker ikke alltid så langt.. kommentaren var at jeg ikke hadde kontroll på drikkinga mi og at jeg kan jo bare kose meg med noen øl. den kom fordi jeg furta litt siden det ikke ble noen “ordentlig fest” – jeg blir litt sånn når jeg drikker. jeg vil ha mer også er jeg veldig treg med å komme igang. og det er jo sikkert fordi faren min er alkoholiker og jeg ikke vil være slik selv. kanskje jeg bør bare slutte å drikke i det hele tatt.

det er jo såklart ikke sant at jeg har problemer med det-det er derfor jeg ble dritforbanna, men sa ingenting, og gikk å la meg bare. det var vel ment som en spøk, og var jo ikke ment som at jeg skulle bli deprimert ihvertfall, men jeg følte meg som faren min, og hoppa til sengs med ryggen til og gråt meg i søvne. det trigga bare altfor masse følelser – èn teit kommentar. ei venninne av meg mener jeg burde ha skreket ut og fått ut følelsene mine der og da, men jeg ville ikke ha den type oppmerksomhet. ihvertfall ikke der og da- på en tur som skal bare være koselig.

så skulka jeg skolen her.. orka ikke. etterpå fant jeg ut at det hadde vært en presentasjon, så da ble jeg glad for at jeg ikke var der

men turen var koselig da tross den ene kvelden! mye spill og kort og latter og sang ! og jeg sang! haha. utrolig herlig å synge. elsker å synge. jeg kan ikke synge, og synger bare tull og gjør til stemma, men synes det er veldig gøy

wham baaam boom!

sinnablogg
trikotillomani blogg
alkoholiker blogg
skyggejentablogg.no
angst døgnrytme
sosial angst blogg
søker metalgutter
nakenbading
hater å ta buss sosial angst
fjortis knulling
psyksik forstoppelse

Ei ganske ny venninne av meg fikk vite at jeg har sosial angst.

Ute på byen kom ho med god “råd”. At det bare var å slå seg løs og ikke tenke på hva andre mente om meg, og at jeg ikke måtte være så selvhøytidelig.
Å wow – ehh.
Jeg vet jo dette fra før av. Sosial angst er ikke noe man velger å få. Jeg ble dritforbanna, men akkurat da – med høy drittmusikk og mange mennesker prøvde jeg å skrike tilbake Jaja, helt enig i det.
Og såklart er jeg enig i det, men det er ikke bare å bestemme seg for at man ikke skal føle på angsten. Det kommer. Jeg kan ikke bare slå det av. Hvis jeg kunne, hadde jeg såklart gjort det for lenge siden. Folk skjønner ikke mye. Det var helt sikkert godt ment, men det hjelper faktisk ikke å høre sånt. Jeg er fullstendig klar over hvordan jeg bør være for å ha det bra med meg selv. Men jeg klarer ikke! Faen heller!

Så etter de velmente rådene pluss at flere av venninnene mine skulle få meg ut på dansegulvet begynte jeg plutselig å grine. Tror jeg fikk et angstanfall. Så jeg måtte bare UT!

Før dette skjedde sa jeg til ei venninne at dette ikke har noe med sosial angst å gjøre – men at det er fordi jeg ikke liker meg på sånne steder. Høy musikk, dritmasse folk, en halvtime i kø. Og det trodde jeg også.. men det at jeg begynte å grine kom som et lite sjokk på meg også. Jeg vet ikke hva det var som trigga det..men det må vel være at jeg følte meg så totalt utafor. Det var ikke mitt sted og meg i det hele tatt. Følte meg kjedelig fordi jeg ikke dansa sånn som de andre. Ikke det at jeg ville danse som de andre heller. Synes det var helt for jævlig.

Jaja, så var jeg ute på gatene igjen og gråt med venninna mi. Jeg synes synd på ho som måtte være med meg og som ikke dansa med de andre. Ho sa at det ikke gjorde noe. Jeg sa ho bare kunne gå opp igjen og danse med de andre og ha det kult. Jeg kunne jo bare dra hjem. Jeg har seriøse problemer med å ta plass, og å grine foran andre. Men så dro vi på et annet sted. Satt ute og drakk litt, snakka litt, begynte å bli koselig. Da roa jeg meg ned litt.. Så kom selvfølgelig de andre en time etter, etter de sikkert hadde dansa seg ferdig og sjekka opp det som kunne sjekkes opp. Heldigvis ble de ikke lenge. De skulle på et annet møkkasted og finne andre gutter. Jeg dro med venninna mi på et nachspiel hvor jeg tenkte at ‘ja det er mer mitt sted’, men, det var ikke det heller. Det var tross alt mye bedre da. Men jeg føler meg ikke hjemme noe sted.. Alle kan prate og prate om alt og ingenting – jeg har så masse sperrer, at …jeg vet ikke jeg.. det er vanskelig å få ut hva jeg tenker.. vi tok taxi hjem, og jeg gråt mens kjæresten min sov. Var oppe et par timer og gjorde ingenting, bare tenkte, og jeg tok meg en dusj. Tenkte at det kunne hjelpe.. Så la jeg meg..og våkna opp på seeeent på kvelden neste dag. Var så deprimert at jeg bare sov bort hele dagen.

Det kan sikkert hjelpe å utfordre seg selv iblant med å være med på ukjente vorspiel eller kafeer osv, men denne dagen var bare altfor mye. Jeg tok meg litt vann over hodet antagligvis, og skulle være med på såpass mye ukjent at alt bare falt sammen. Jeg leste noe om at å utfordre seg selv er bra, men bare hvis man får en viss følelse av mestring etterpå. Og det gjorde jeg kanskje på en måte, jeg synes det var tøft gjort av meg å være med på alt dette, men det ble for mye rett og slett. Skulle antagligvis holdt meg til en eller to ting.

Jeg tenker også en del på pappa. Kanskje det har noe med saken å gjøre. Jeg lurer på om jeg ikke lar meg selv få ha det moro og slappe av, fordi da blir det feil.- fordi han har det vondt nå for tiden. Kanskje det at jeg ikke snakker, er en form for selvskading.

Og en annen ting, jeg må jo få lov til å ikke like utesteder. Jeg liker best puber, hjemmefester, steder hvor det går an å snakke sammen uten å måtte skrike drithøyt for å bli hørt. Alt jeg sier på sånne steder er hæ hæ hæ hæ, for jeg hører ikke en dritt hehe. Men såklart, om det er steder hvor folk kan prate, så må jeg jo faktisk prate, og jeg føler meg så dum når jeg gjør det. Akkurat som om jeg er umenneskelig. Jeg kan ikke prate, jeg er ikke verdt det. Og først når man sier noe, så tenker jeg at det bør være ganske dypt eller intelligent hvis jeg sier noe. Men det er det som regel ikke:) Og da føler jeg meg dum.

Er så lei av å ha det sånn. har vært sånn i gudene vet hvor lenge.. Siden barneskolen. Det er så tragisk å tenke på. Æsj. Vil ikke tenke på det en gang!

Iblant lurer jeg på hvor bra det egentlig er å si til venner og folk at man sliter med ditt og datt. Kommer med “gode råd” og skjønner ingenting. Jeg er veldig i tvil. En annen venninne av meg vet det også, men ho skjønner ikke hvorfor fordi ho har aldri sett det på meg i det hele tatt, og lurte også på om jeg har togskrekk fordi jeg har sosial angst. Og det har jeg jo ikke. For meg er problemet mest i grupper mer enn 3/4 personer.

LOSER!